Fjols til fjells

Som nordmenn flest flykter vi oppover lia da det blir for trangt. En 4 dagers tur til Simien Mountains gav ro i sjela.

7-8 mil i 3000 til 3900 meters hoeyde, Barbara & Hanza - vaare to nye tsjekkiske venner, lite mat – kjoept og slakta hoene, 2 manns telt, ullpledd til minusgrader om natta, 100 bavianer, vannfall, innpaaslitne rakkerunger, hjemmelagd tsjekkisk fruktsprit & whiskey & pipe i bred solnedgang, speideren Gamal ( les; Camal) med en russisk rifle fra 1944 paa ryggen, filtrering av drikkevann, sopp paa boks anno 2005, svimmelhet, kvelder under stjernene, ballongvannblemmer, lite klaer, meditasjon paa kanten av et 1500 meter hoeyt stup, utsikt paa flere hundre kilometer og koselig campingliv.

Pluss litt mer….

Korleis ein veit at ein er komen til Afrikens land

Ein er fornoegd med at det berre er urin paa dokanten.

Nokre middagar maa ein rekne med aa sjaa att, enn kor lite smakfull den var.

Ein busstur er som ein dag paa sirkus: Jalla bling bling heng ned fraa taket, dyr paa golvet karusellmusikk fraa sprengte hoegtalarar og koeyring som hoeyrer heime paa skinner I ein fornoeyelsespark.

Spagghetti Carbonara vert servert med egg i staden for ostesaus.

Ein trur plutseleg at ein er det 5, nyoppdaga, medlemmet taa The Beatles.

Herman snakker engelsk i soevne.

Middag te 20 kr. har vorte veldig fint.

Ein drikk cola kvar dag.

Ein finn seg i fleire ubruklege timar foran ei datamaskin grunna langsam nettsurfing.

Paa haela i Afrika

Som triumferende grever ankom vi Afrika klokka tre om natta, i Addis, Etiopia. Vi skjoente etterhvert at vaar bedagelige adferd, oppoevd i Europa kunne gi oss noen slag i fjeset.

De to foerste turbulente doegnene loppet oss for adskillige Birr(etiopisk myntenhet), en del stolthet og vaar godtro. Istede tilegnet vi oss skepsis, til tider manglende hoeflighet og en stor porsjon arroganse. Vi har blitt “faranji”(foreigner) og det merkes. Alle vil vaere vaare venner, paa et hoeyst matriellt plan. “Mr. Money” ropes etter oss der vi gaar, og til tider foeles det som at det er akkurat det vi er; vandrende kassaapparater.

Vi gikk med andre ord fra loffer til turist. Naa er vaare hundre kroner dagen en halv maanedsloenn, og vi mesker oss dagen lang. Det gaar i ferskpresset juice, luksusrestauranter, vann paa flaske, og tips i hytt og pine.

Den foerste uka slappa vi av paa NLM sitt gjestehus, for aa akklimatisere oss, og for aa tilegne oss kunnskap om dette ukjente samfunnet. Og her var det nok av folk med erfaring fra Etiopia. Dansken Henrik, diverse misjonaerfamilier, og Lindtjoern-bataljonen, tre broedre paa biltur fra Tanzania, som laerte oss at det aa bli lurt, gang paa gang, maa taes med et smil.

Paa ekspressen gjennom espresso-land

Jo lenger soer vi har kommet, desto vanskeligere har det blitt aa haike. I Italia stoppet det helt opp, og vi hoppa istede paa det billige lokaltoget.

Paa vei mot Roma har vi vaert innom fine kystbyer, med klingende italienske navn som Viareggio, Imperia, Lucca og Porto San Stefano. Togreisene ble bestemt helt paa maafa, uten kjenskap til endestasjonene, utover navn og beliggenhet. Dette gjorde at vi kom innom middelalderbyen Lucca, midt under en Fantasy-festival. Tidenes nerdeevent, syntes vi, saa da passa vi vel rett inn.

Etter aa ha spist oss mette paa pasta og pizza, har vi bestilt flybilett til Addis Ababa, Etiopia. Vi er lei av de smaa kaffikoppene i Italia, og haaper paa stoerre kvantum i kaffiens hjemland. Den siste natta i Europa legger vi oss til paa Da Vinci-flyplassen, blandt andre lavbudsjetts reisende. Sees i Afrika.

Bare en pilgrim paa veien, gutter

Vi hadde vaert paa reis i femtiseks dager, og foelte oss som hardbarka loffere. Det var helt til vi moette Wayne Pereira. En “hjemloes” som har vaert paa loffen i femtiseks aar.

Vaate og kalde stod vi under en bru utenfor Menton, en grenseby mellom Frankrike og Italia. Haiket gikk daarlig og regnet saa ikke ut til aa gi seg, og vi grudde oss til en kald og guffen natt i telt. Det var da vaar nye venn Wayne Pereira kom humpende oppover den bratte veien. Haltinga skyldtes at han la seg til aa sove paa en landmine i Nicaragua paa soettitallet. I den gamle sekken hadde han med seg en vaat sovepose, sokkeskift, stylinggel til barten, kopp, askjett, bestikk, fem boeker-paa fem forskjellige spraak og refleksvest, for haiking i moerket. I lomma hadde han tjue eurocent og en boks med gamle, halvroeyka jointer, funnet paa gata, og i fjeset, like under den prydelige barten, laa det et godt smil. Etter en times godprat om gamle dager forlot vi ham, til fordel for teltet, med tjue euro og et broed, men vaare veier skulle moetes igjen.

I Italia, fem dager seinere, paa nok en hard og mislykket haikedag, ser vi en kjent skikkelse komme ut av San Remo. Wayne Pereira trer nok en gang inn i livene vaare, og denne gangen legger fire hunder seg til aa sove under et overbygg paa stranden. Vi boed ham paa boennekvelds, kaffi og sjokolade. Ettersom natta ble lysere og piperoeyken stod tettere rundt oss, dykket vi dypere inn i de store, ubesvarte spoersmaal, i takt med Torbjoern sin stadig oekende snorking. Kveldens hoeydepunkt var fabelen “The Tonguetwister”, med en ekstatisk hallusinafonsolo, skrevet og fremfoert av Wayne.

Vaar nye venn fremstaar som en fantastisk person, om bare halvparten av det han fortalte oss var sant. Her er et kort sammendrag.
-Wayne ble forlatt i Mexico som sjuaaring.
-Som ung studerte han seg til en Master i Engelsk spraak og litteratur.
-I Yosemite Nasjonalpark bygde han seg en steinhytte, og levde der ubemerka i flere aar.
-Hoppa paa et godstog til Canada, men fikk ikke hoppa av foer han var saa langt nord at han maatte leve med eskimoer. Foerste tog tilbake gikk ikke foer et aar seinere.
-Wayne spilte og fremfoerte forskjellige sanger i folk-bevegelsen, blandt annet med Bob Dylan.
-Fremfoerte hallusinafonsolo paa scenen med Sly and The Family Stone.
-Er en publisert forfatter.
-Laerer nye spraak ved aa lese boeker paa orginalspraak, hjulpet av en ordbok –paa orginalspraak.

Wayne er naa paa vei fra Portugal til Hellas, for aa moete ei dame. Han gaar for det meste, men haiker av og til. Og om det blir for kaldt? Da snur han.