Bilder

Raadvill i Nice

Et langhaik til Nice? Det maatte vi si ja til...

Mandag kveld ankom vi Nice sentrum, sent etter leggetid. Ved havnen ble vi sluppet av med et haap om aa rekke en baat til Korsika eller Italia. Det ble for dyrt for oss. Vi hadde ikke spist middag enda og hadde ikke et sted aa sove. Paa en internetcafe aat vi en pakke kjeks og satte kurs for andre sida av byen til sofasurferen Eric Bulima...

Vi hadde en loes avtale om at vi kunne komme. Derfor satset vi paa aa finne leiligheten hans. Dette var et entusiastisk prosjekt som endte i total utmattelse klokka 2 om natta. Uteliggerne hadde alt tatt de beste plassene for natta saa da stakk vi ned paa stranda, lagde oss en solid boennekvelds og la oss til aa sove.

Sol, sand og surfing

Naa har vi naadd soerkysten av Frankrike. Det skjedde paa torsdag. Da vi saa middelhavet reiv vi av oss klaerne og hoppet uti. Sommervante franskmenn la hodet paa skakke da de saa 3 bleike nordmenn legge lystig paa svoem i det kalde vannet, men 20 grader er mer enn nok for oss.

Med gode minner fra det hollandske bad, vrengte vi av oss bokserne utpaa dypet, for en skikkelig rundvask. En eldre dame kom maalrettet mot oss, men vi ante ingen fare. Etter en smaaflau paakledning viste seg at hun var en norsk kvinne ved navn Siri, og hun var her paa ferie med mannen sin Sigmund. Vi pratet loest og fast om mangt. Det var godt for oss aa foere en fyldig samtale med rike skildringer igjen. De siste ukene har det gaatt i steinalder engelsk og enkle franske ord. De var saa koselig og snille at da vi forlot dem fikk vi med oss 60 euro i matpenger. Vi konkluderer foelgelig med at det er paa tide aa fete oss opp.

Nikolai tok oss med i sin lille Morris Minor 86 til en ny strand. 4 karer, 4 ryggsekker og to surfebrett fylte nesten opp bilen hans. "Det einaste me har plass te no, e ei nett lita surfejente, det e ledig her paa fanget mitt" sier Herman, paa engelsk med norsk uttale med innslag av franske fremmedord.

I ettermiddags sol saa vi paa Nikolai som surfa, og vi proevde oss med litt kroppsurfing til boelgene ble for store. Etterpaa slo vi oss til paa stranden og lagde mat til vaar nye venn. Dette var en offentlig strand saa alt var lov, untatt aa sove. Vi proevde oss allikvel, og snorket oss igjennom natta uten forstyrrelser. Som seg hoer og boer frisket vi oss opp med et morgenbad dagen etter.

Politi og overpoliti

I frankrike har de to typer politi; den minste avdelingen som bare finnes i de mer tettbebygde omraadene (police), og den landsdekkende avdelingen (gendarmerie) som regnes som en del av militaeret. Sistnevnte passer ogsaa paa "autorod" - motorvegen.

Vi stod ved bomstasjonen ved hovedvegen med vaart "Marseille"-skilt i solsteiken og ante fred og ingen fare. Dette var et godt sted, folk kjoerte sakte, det var masse plass aa stoppe paa og mange biler paa vegen, selv sola smilte til oss. Men det var i denne idyllen vi stiftet naermere bekjentskap med Gendarmerie, eller to (kranglalystne?) konstabler. I sin store van stoppet de ved vaar side, ikledd en uniform som like gjerne kunne vaert en hestegutt-bekledning. De spurte oss ut om hva vi gjorde, hvor vi skulle og hvorfor vi var paa reise. Passene ble utlevert, og de ble sjekket og senere dobbeltsjekket paa det lokale kontoret som laa ved bomstasjonen. Her la vi igjen broedposen i protest, noe de ikke likte. Passene var naturligvis rene, men det var ikke paa tale at vi skkulle faa lov aa staa der vi stod ved bomstasjonen. Tross alt var den en del av motorvegen og der faar ikke forgjengere oppholde seg. Vi ble henvist til en rundkjoering nedenfor, med langt daarlige forhold for haikere (og de som stopper for haikere). Jaja, saann er det aa ikke passe inn i et (over)kontrollert samfunn.

(skrevet med en smule harme over manglende evne til aa skille virkelighet fra paragrafer)

Mat, mat, mat..

Dagsbusjett paa 30 Euro, én varmekilde, 0,9l kjeler, ukjente raavarer og mangel paa erfaring foerer til en rekke ukjente retter..

Smaksloekene faar nok aa bryne seg paa, da lokale delikatesser som nesle, paier og supper skal tilbredes alà Norvege paa et lite stormkjoekken. Spesiellt har vi satt tenna i de lokale ostene, paa vaar vei gjennom byer som Gouda og Roquefort.

Vi kommer som regel i maal, med maten i munnen, men det hender ogsaa at kokkeleringa avslutter med et brak(se bilde av Torbjoern, innsmurt i chili con carne, tilberedt hurtig ved at vi bare satte boksen paa flammen.)

Soendagstur paa fjellet

I helga slo vi oss til i St. Vallier, en koselig smaaby i et dalstroek, bestemte vi oss like godt for aa bestige et av de smaa fjellene som ruvet over oss..

Det var den varmeste dagen hittil paa turen, saa det tok ikke lange stunden foer tre loffehvite norske gutteoverkropper saa dagens lys. Paa veien opp forserte vi edderkopper, krunglete stier og ugjestmilde tornebusker, men da vi kom til toppen var vi mer enn fornoeyd. Utsikten oppfylte de forventninger og forhaapninger vi maatte ha hatt til franske dalstroek, og vi ble sittende i noen timer aa droemme oss helt bort.

Da vi kom ned igjen lagde vi oss chili con carne med pasta, etterfulgt av kaffi og usunne mengder sjokolade. En god dag.

Tommelen peker mot Marseille

Sykklene er solgt og vaeret har blitt kaldere. Derfor har vi loeftet tommelen og pekt den mot soer.

Torsdag begynte vi haikinga igjen. Vi har naa kommet til Charlon S Sûer i Frankrike. Underveis har vi sett den koselige landsbyen Comblain du Pont i Belgia. En frodig bankmann vi haika med tok oss med paa kafe (les; pub), og vi fikk sove i basketballhallen han var direktoer for. Luxembourg freste vi igjennom paa en dag og vi tilbrakte helga i en liten landsby utenfor Metz.

Paa apostlenes hester er vi naa mindre framkommelige enn foer, og det gir foelger. Naar vi har forvillet oss for langt inn i byer, som vi proever aa unngaa, saa ender det med vaagale og frekke loesninger. Den siste uka har vi sovet i hagen til et kongress senter og paa en byggeplass.

I Frankrike har timene langs veikanten blitt mange. Det mangler ikke paa taalmodighet hos oss. De store, flotte bilene, med nok av plass til oss alle, er det plenty av, men likevel er det de smaa overfylte bilene som redder oss paa slutten av dagen. Det er altsaa ikke stoerrelsen paa oss eller bilene det kommer ann paa.

Vi undrer oss over hva det er som skal til for aa faa bilene til aa stoppe. Rett vinkel paa tommelen, skilt med stoppested, hatten paa snei, mandolinen i handa, et smil, tryglende gester, skjebnen eller tilfeldigheter? En ting er sikkert, og det er at haiking er en raritet i disse dager.

Nokre tankar om Nederland, paa nynorsk

Etter to veker paa sykkel gjennom Holland, sit me att med desse erfaringane fraa landet. Dei er skrive paa nynorsk, for aa etterkome ynskjer fraa heimen.

Me likar kaffi. Derfor vitjar me dei lokale kaffistovene. I Holland er dei ikkje som heime. Kaffien du fer her gjev deg soete draumar. Her kan du ogsaa roeyke noko som ikkje skal pratast om heime i Noreg. Det er mange utanlandsfararar som vitjer desse kaffistovene. Me vart hoege nok i hatten av aa halde oss utanfor.

Nederlendarar likar ikkje tyskarar. Dei er nokre svin som kjem for aa driva ugang. Staten er ogsaa svin, tykjer boendene. Dei maa gjere om dyrka mark til skog. Skogen fer du ikkje hogga. Derfor blir dei boender i Canada, eller campingplassdriverar i norden.

I Holland kan du ikkje sove ute, ikkje eingong i din eigen hage. Blir ettermiddagsblunden for lang kjem lensmannen med peikefingaren sin.

I Holland er det fleire syklar enn mennesker. Derfor blir dei stolne altfor ofte. Kjetting er ein kjekk ting aa ha.

Liggeunderlag og eksistensiell filosofi - i Breda

"Verden gir og verden tar", blir det sagt. Slike gullkorn er vanskelige aa godta naar man, etter et besoek paa Breda's sentrumsbibliotek, kommer ut og maa innse at en tjuvradd har stukket av med liggeunderlaget som ble etterlatt paa bagasjebrettet.

Det er alikevel ofte saann, kan tre lystige loffere fastslaa, at om man bare foelger med rundt neste sving vil man kunne se veien bedre. Da vi moette den neste sofasurfer-vaerten vaar, Janneke Kennes, viste det seg nemlig at hun ikke bare hadde en torader, men ogsaa to liggeunderlag. Som en foelge av "ja takk"-holdningen som loffere er avhengige av, har vi dermed tre liggeunderlag igjen.