Slutt. Absolutt!

Børge sitter hjemme i Ål og drikker en kopp kaffi.. Det er godt å være hjemme.

Til tross for min manglende orienteringsevne(roter meg ofte bort i min egen bukselomme), har jeg finni veien helt til godstolen i stua.

Det er en tid for alt..

Var det verdt det?

Absolutt!

Rim paa rim

Jeg vaaknet i morges med et svakt ubehag. Kroppen var dekket av rim, minst tre lag.
Foettene klarte jeg ikke aa kjenne og nesa brant. Var det frost? Kunne det vaere sant?

Plutselig slo det meg at jeg var der jeg ville vaere, kjente meg vill og kald, dro opp gitaren, poserte som skald. Leppene var toerre og haaret hvitt. Jeg sang saa det ljoma; Eudopa ed bitt!

Og etterpaa hoppet jeg i soveposen, skalv og smalt. Hutremegtu, det er kaldt..

*Fra den saerdeles beskjedne diktsamling "Jeg har en kald skulder" av Boerge Andreas Hansen

Begynnelsen på slutten

Tia går. Om tre dager drar Børge til Paris for å fryse nesa av seg, mens Herman skal bygge et skeivt hønsehus til trengende lærerstudenter. Om en måned er de forhåpentlig vis hjemme, begge to..

Det er ikke med altfor mye nostalgi at turen går mot slutten, for et år, mer eller mindre i horisontalen, er nok. Jammen.

Børge skal fyre opp tommel'n for et siste krafttak gjennom midt-europa. I en sommerlig sovepose med komforttemp på 12 grader kan frostnettene bli kjølige, men behjulpet av et par brune ullstilongs regner han med at lykken er smidd.

Herman forelska seg i den gassiske rutinen, og blir boende i en landsby ved navn Fandriana siste måneden. Her er det mulighet for litt av hvert, ettersom huset ligger omringet av små fjell, rismarker og et jenteinternat fylt til randen av sjarmerende, single studentinner i alder atten til førtifem.

Et par bilder fra den siste tia.

Hva skjedde med Torbjørn?

Etter at jeg forsvant av lasset et sted midt i etiopia, ventet tur til Praha, julefeiring og deretter militærtjeneste.

Det begynner å bli lenge sia vi skilte lag, og historien til de tre loffere utviklet seg nok i så forskjellig retning som ovehodet mulig. Mens to stykker er like fri som enhver fugl, lever i livets solside uten store bekymringer og fortsatt single (?), lever sistemann kalde, lange dager med ski på beina, sekk på syggen og våpen på magen, med brølende befal og skitne gulv som aldri blir reine. Disse vaskes derfor hver dag, og alle åtte på rommet hjelper gladelig til. Men han er forlova og har en "spennende og meningsfylt tjeneste," iallfall ifølge vernepliktsverket. Det er faktisk ikke så ille, bortsett fra at den vakre hårmanken for lengst har forsvunnet.

Over og ut fra Finnmark.

Renault Quatrelle

Vi kjøpte oss en bil. Madagaskars egen folkevogn. Ei lita fransk tutte...

For ti blå lapper fikk vi en snasen sliter årgang åttifire. Den pussa vi opp og gjorde turklar. Vi la teppe, kjøpte nye setetrekk og innstallerte håndbrekk. Mange timer og penger ble brukt, men etter en 4 uker lang tur på den gassiske landvei står den nå som et totalhavarert vrak på vestkysten. Da vi forlot den fungerte bare rattet og høyre vindu slik som det skulle. Vi visste at det var syklon på gang, men ikke at det skulle bli årets største her på øya.

Tjall & ball

Den siste måneden har vi gjort litt av hvert. Noen hverdagslige ting og tang som å se film, spille volleyball og kose oss. Vi har også prøvd oss på snåle ting som å innta den lokale golfbanen, lære fransk med Edouard og ha stevnemøte med de to gassiske døtrene hans...